Avlastning i Sommerferien

Kjenner det sitter litt langt inne å skrive dette innlegget, men av erfaring så vet jeg det gjør oss godt å være åpne, og ærlige, og kanskje det kan hjelpe noen andre ?

Jeg kan jo fortelle litt i korte trekk hvordan jeg opplevde dette med åpenhet når Leon ble født. 

Fødselen, og timene på sykehuset hvor livet ble fullstendig snudd på hodet var fine, det er helt sant. Jeg hadde jo ventet på denne lille gutten i 9 måneder, jeg var ung, og visste selvfølgelig ikke hva jeg hadde i vente. Leon ble tatt med planlagt keisersnitt da han lå i seteleie, og jeg ikke ønsket å ta sjansen på vaginal fødsel, jeg var våken under hele inngrepet, og gledet meg veldig til å få se han, og få kose på han, men sånn ble det ikke med en gang, Leon pusta ikke, hadde navlestrengen rundt hodet, var blå, idet de tar han ut ringer de på en alarm, det kommer masse leger, og de løper avgårde med han, dette var veldig kaotisk for meg som låg på benken å skulle bli sydd sammen igjen, jeg hadde lyst til å løpe etter de for å se hva som var galt, på dette tidspunktet visste jeg ikke noenting, det eneste jeg kunne skimte når de løp forbi meg var en blå baby. Det føltes ut som en evighet idet jeg lå der å ble sydd, jeg spurte legene flere ganger «er alt bra med babyen?» Fikk til svar, gang på gang «han kommer snart», og det var da jeg skjønte noe var galt, men jeg hadde ingen aning om hva, og når man har mulighet til å ligge der å tenke så streifer jo de verste tankene hodet.

Når Leon kom tilbake, så stod legen med han i armen, og hadde tårer i øyekroken, og hadde litt vanskeligheter med å fortelle meg at han var født med 7 fingre, og at armene var litt deformerte, «er det det eneste?» sa jeg, og det var det, husker jeg svarte at det spiller ingen rolle hvor mange fingre han har, han er jo tilsynelatende frisk, og jeg vil bare amme og kose.

Fra den dagen har det vært mange situasjoner jeg ser tilbake på nå som heftige, men Leon & Mamsen har klart oss bra tross alt.

Jeg godtok fort at Leon hadde de manglene, og brydde meg ikke om det da han fungerte som han skulle, men andre sine reaksjoner husker jeg var de tunge. Flere bekjente jeg møtte når jeg var på butikken, med en nyfødt Leon i vogna, titta ikke opp i vognen engang, fordi de antagelig ikke visste hva de skulle si, jeg så de ble annerledes og oppførte seg rart når de møtte meg, jeg tror de ikke visste hva de skulle si, de var redd for å såre meg med ord, og ja, det har skjedd mange ganger, i babytiden og småbarnsperioden til Leon så holdt jeg kortene tett til brystet, delte ikke så mye om den nye hverdagen min, og dette skaper som vi alle vet mye nysgjerrighet og mye snakk, og ofte når sånne ting snakkes om rundt en kaffe så blir det mye negativt, og mye spekulasjoner. Det er stygt, og det sårer når disse samtalene kommer meg for øret, for det gjør de alltid.

Men, etter Leon ble større, etter jeg har stått med beina planta i dette systemet, og hverdagen, etter huden min har blitt tykk, etter jeg har lært meg å takle alle de tunge periodene som mamma til ett barn med spesielle behov så har jeg lært at å være åpen, dele mye fra hverdagen vår, og være ærlige om hva som skjer rundt oss, så blir vi møtt på en helt annerledes måte. Jeg er ikke redd for å ta med meg Leon ut på butikken lenger, for møter vi noen vi kjenner så er alt så naturlig, alle kjenner Leon litt, han koser og viser glede med å se alle rundt seg (stort sett), og alle vet at de kan spørre meg om det er noe de lurer på rundt han, og jeg svarer med glede.

Leon skal vokse opp her, og det er en stor fordel for han at folk vet hvem han er , og kjenner litt til han, og jeg håper at dette med tiden vil spare han for mange blikk og vonde spørsmål.

Men, til kjernen i innlegget, avlastning i sommerferie.. Leon har vært på avlastning annenhver helg og en natt i uka siden Lotte ble født, det var ett stort nederlag for meg, og det har tatt tid å slippe kontrollen, og faktisk fortelle at, «Ja, jeg har avlastning».

Nå er dette en helt naturlig del av hverdagen vår, på Tirsdager når Leon overnatter borte, så er det lørdag her for Lotte, da kan vi gjøre alt hun vil, uten å ta hensyn til noen andre, og det er ingenting som begrenser seg, herlig for Lotte å ha en dag i uka hvor vi kan være med henne på det hun ønsker. Leon har alltid hatt ferie hjemme sammen med oss på sommeren, men i år så vi blitt enige om at han skal ha en uke ferie i avlastningsboligen, etter å hatt ferie med oss noen uker. Leon koser seg som bare det, og de planlegger aktiviteter som er tilpasset han når han er der, jeg vet dette er bare kos for han, men jeg har aldri vært borte fra han mer enn en helg, og til tider synes jeg det er lenge, men jeg får lov til å reise innom å hilse på, og kan når som helst avbryte denne ferien, men vi har Lotte også, og det er en del ting hun har lyst til som Leon ikke vil trives med å være med på, så da får vi muligheten til å lage gode ferieminner for henne også.

Grunnen til at jeg skriver dette er jo for at jeg føler veldig på det selv, skulle til tider ønske jeg ikke hadde så mye samvittighet, for den spiser meg bare opp, men jeg må ta hensyn til de andre her også, og jeg trenger sikkert å få ett realt pust i bakken selv.

Ærlighet varer lengst er det noe som heter, og det vet vi alle. 

Hverdagen på godt og vondt

Disse dagene vi har hatt den siste tidene har vært helt fantastiske.

Jeg har alltid vært en frysepinne, men de siste årene har jeg vært ekstrem, jeg fryser på disse varme dagene også om det kommer ett vindkast, det kan neppe være normalt.

Idag har jeg tenkt tilbake på sommeren vi hadde i fjord, men sliter litt med å få alt til å henge sammen, denne hukommelsen min er svekket for å si det mildt, jeg har jo trodd jeg har fått fibromyalgi da jeg har mange av symptomene på det, men legen tror kroppen er utslitt og at den sier ifra med å gjøre meg glemsk, kald, stive ledd og generelt en del fysiske smerter, håper hun har rett og at dette går over etter litt ro. Fantastisk hvordan kroppen henger sammen også, ja, jeg sliter meg nok mye fysisk, det sier jo ryggen ifra om, men det er mentalt jeg pådrar meg alt av overlast, som resulterer i å gi meg fysiske ubehag, nå skal det sies at denne varmen her er gull for muskler og ledd som endelig kan slappe av, da de store deler av året er anspent. Jeg skal tilbake på jobb i noen timer i morgen, vet ikke helt konkret hvilken oppgaver jeg skal ta meg av enda, men jeg gleder meg til å føle meg som en del av noe igjen, man blir sosialt avkuttet idet man forsvinner fra arbeidsplassen, man får dårlig samvittighet, man lurer på hva andre tenker, om andre snakker negativt fordi man er fraværende, og utsetter seg for mye bekymringer, og det er det siste man trenger når man prøver å bygge seg opp igjen, og når man så gjerne vil fungere og delta aktivt hver dag.

Nå er ikke jeg alvorlig syk, men den siste tiden før jeg ble sykmeldt så slet jeg med å få dag og natt til å gå opp, litt vanskelig å sette ord på, men alt gikk rundt i hodet, stresshode, og ryggen fikk betennelse og låste seg, gav meg nesten en lam arm og lår på høyre side, automatisk må man da stoppe opp. Ser tilbake på de ukene som nå har gått hvor jeg har hatt stort fokus på meg selv, mitt indre ve og vel, å selvfølgelig vært snill mot ryggen min. Føler jeg er på vei opp igjen, men er fortsatt ikke i mål, og det er veldig lite som skal til før ryggen verker. Det som er fullstendig krise er natten og søvn, nå i disse dager kan det skyldes varmen vi har, og vi alle vet hvor vanskelig det da er å sove.

Men, jeg kan fortelle litt tilbake her, fra den dagen Leon ble født så har han slitt med å finne roen og sove, i babytiden var ikke dette noe som opptok særlig fokus da det er ganske normalt, men ettersom årene gikk så skjønte jeg at dette var langt fra normalt, og jeg har prøvd alt av triks og råd, Leon har sine diagnoser, barnelegen på sykehuset mener at vi har svaret der, at det er Leon sine diagnoser som er skyld i søvnproblematikken, dette er ikke første tilfelle, jeg har blitt tilbudt å starte med sovemedisiner på han fra han var 3 år, noe jeg har takket pent nei til hver gang, da dette har vært en stor terskel, og tanken på å gi ditt eget barn sovetabletter har gitt meg frysninger, og ettersom årene gikk så var jeg så vant til dette, for kroppen min var dette blitt vanlig, og vi var da våkne fra kl 01.00-05.00 isj hver eneste natt. Leon begynte på skolen, men sov i perioder store deler av skoletiden, og det var da det også ble litt flere hensyn å ta, Lotte hadde jo kommet til verden og jeg måtte ha energi og være våken hele dagen i etterkant, og jeg begynte å jobbe igjen, da hadde vi plutselig ikke noe valg, jeg måtte få noen timer ro på natt.

Jeg husker som det var i går første kveld jeg skulle gi Leon tabletter, han var ikke vant til dette, og enda jeg hadde lagt de inn i yoghurten så nektet han å ta de, han hylte å skreik, jeg satt å gråt å gjorde alt jeg kunne for å få han til å ta disse, dette var så forferdelig det kan få blitt, å tvinge i barnet ditt medisiner for at du skal få sove, jeg kjenner jeg grøsser litt av å sitte å skrive dette nå, men nå har dette vært hverdagskost hos oss i noen år, Leon tar medisiner veldig bra, og det er aldri gråt forbundet med å ta medisiner lenger, Leon bruker også tabletter for å slippe unna epilepsianfallene både morgen og kveld, så han har blitt vant til å ta det, jeg er ikke lite skjør lenger når det gjelder denne biten, og vi alle har det mye bedre med å kunne ha ro og sove på natta, Leon er opplagt og glad når han våkner på morgen, men disse årene med nattevåk har nok satt sine preg på min kropp, for jeg klarer ikke sove en hel natt uten å våkne, og dette gjerne i tider som jeg har pleid å være oppe med Leon, og dette sliter, jeg er så ufattelig trøtt på morgen, har begynt å måle søvnkvaliteten min på natt, og jeg har aldri mer enn 1 time dyp søvn, noe som forklarer at kroppen ikke er uthvilt når klokka ringer, skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre for å få snudd dette, men håper med tiden at det blir bedre.

Leon har sykkel fra hjelpemiddelsentralen som er tilpasset han, og i fjord sykla han som bare det, men nå ønsker han ikke å sitte der engang, så ting forandrer seg, men hver tirsdag fremover mot ferie er det sykkeldager med fysio, så håper da at Leon kommer på hvor gøy dette var, Morten kjørte sykkelen ned til Dokka igår, så i skrivende stund er Leon med på sin første sykkeldag, er rimelig spent på å høre hvordan dette har gått. Ellers trasker han rundt her og kikker, går ikke så ofte ut av gården som han gjorde, men han kjenner nok på friheten til å vandre som han vil, å studere det han ønsker, nå har han blitt litt mer observant på ting på bakken, han bøyer seg ned for å plukke opp leker og andre ting han ser, det er stadig fremgang, men fortsatt er det få interesser. Vi er så heldige å ha fått en huske fra hjelpemiddelsentralen også, en stor babyhuske, med fempunktssele så han sitter trygt, men nå kom jeg over ei super huske på Jollyroom som vi mottok forrige uke, hvor jeg kan huske sammen med han, som han koser seg.

Og slik har no dagene gått her, hva planene våre er for sommer og ferie har jeg lite oversikt over enda, og det blir ingen store turer da det begrenser seg automatisk da Leon ikke takler å sitte lenge i bil lenger, kommer sjeldent langt i disse dager før han begynner å selvstimulere, og det er vanskelig å løsrive han fra dette i den situasjon i bilen. Noe må vi finne på i sommer, men tenker vi tar det litt som det kommer, og litt ettersom hvordan været og dagsformen til Leon er.

Nå må jeg prøve å få kommet meg i gang her, har hatt en veldig dårlig natt, og er potte tett så ble en liten høneblund på sofaen etter barna var levert i stad.

Ha en fin dag alle flotte <3

Denne uken

Denne uken har vært en innholdsrik og fin uke, for stor og liten.

På mandag hadde vi barnevakt, og reiste på shopping, uten barn, kan nesten ikke huske når det skjedde sist. Ikke så lett å få prøvd klær og sett så mye med to barn på slep, som har egne meninger om hva som skal skje, det prøvde jeg igjen forrige uke, lærer tydeligvis aldri. På denne turen fikk vi rasket med oss ny sofa til terrassen, hadde stoler og en liten
sofa, men det ble solgt og nytt er kjøpt! Har fått malt mesteparten inne i kroken på verandaen nå, noe gelender gjenstår, og nye vinduer skal på plass. Er så glad i denne kroken, da mannen har bygd tak over, og satt opp to vegger, så det går ann å bruke den tross dårlig vær, noe man er avhengig av i Norges land.

 

På tirsdag var det tur til Hunderfossen familiepark, barnehagetur. Denne dagen reiste vi alene med Lotte, mens Leon var i barneboligen, i fjord når vi var på Hunderfossen med Leon så var vi stand by ved den ene karusellen, og vi tenkte at Lotte kunne få en dag hvor hun kunne få velge selv hva hun ville gjøre. Hunderfossen ligger så nærme hjemme at Leon kan være med dit flere ganger senere i sommer. Dette er litt sånne kinkige avgjørelser å ta, men når Leon er med på tur, så blir hele dagen og gjøremål avgjort etter hans behov og dagsform, så vi må bytte litt på for at begge skal få sitt.

Lotte koste seg iallefall den dagen, og sov hele turen hjem i bilen.

 

 

 

 

På onsdag var det fint vær, vi var ute hele eftan etter jobb og barnehage. Jeg fikk muligheten til å male litt mer, så nå er snart inngangspartiet ferdig malt også. Skal ta bilder å dele.

På torsdag ble det ett sabla problem med barnevakt for Leon, så jeg kom meg ikke på jobb, da var jeg hjemme med begge småtrolla, sola skinte og det var en avslappende dag utendørs. Det er på sånne dager man setter pris på å bo på landet, langt inni skogen, uten biltrafikk, unga kan leke og rusle rundt som de vil. Det er hverdagsglede det.

Igår var hele gjengen klar for helg, og vi slappet av og gjorde egentlig ingenting, godtbitene å ha en sånn dag innimellom.

Idag har vi spist frokost ute og ikke være inne igjen siden, Leon har lagt seg i senga nå for å få en liten blund da han er veldig sliten idag også, vært mye gråt fra han idag da han ikke har klart å funnet roen til å sove før nå, grillen er tent på å vi venter besøk. Herlig.

God lørdag, i sola til alle dere ☀️