UKEN SOM GIKK #2

Mandagen er nå forbi, dette skulle egentlig vært skrevet igår, men nå vet vi jo alle at jeg henger litt etter 🙈

 

Dagen idag har jeg snappet hos Løvemammaene, en fantastisk arena jeg føler meg veldig hjemme på ♡

Og noen ganger så har jeg jo tenkt tanken «hvorfor deler jeg så mye av oss og vårt?», dagen i dag er det som gir meg svar på dette. Vi er mange som sitter i denne båten, både i større og mindre grad, fellesskapet vi kan ha, vi kan støtte hverandre og vi kan lære hverandre. Og ikke minst gi hverandre litt ny glød for å stå på litt til, det er noe vi alle i denne båten trenger.

Om dere ikke følger Løvemammaene på Snapchat så anbefaler jeg dere virkelig å gjøre det. Dette er en stor snapkonto hvor det er foreldre til syke barn som deler hverdagen på godt og vondt, nemlig Løvemammaer. Hverdagshelter vil jeg også kalle de ♡

Jeg har hatt så mange samtaler med andre foreldre der i dag at jeg har kommet ut av telling, noen av historiene sitter dypt i meg enda, og dette er ofte historier som er vonde for støtten og apparatet rundt har sviktet de, ja, dette er mennesker som bor i verdens rikeste land, som ikke klarer å ta vare på de syke barna, som trenger det som mest. SKAM !! Jeg er så glad for at det nå er flere som roper høyt, som tør å si fra, som tør å stå frem å dele, for uten dette kommer vi ingen vei. 

 

Men, jeg tenkte jeg skulle dele litt av forrige uke.

For min del så var det en uke fult med lege og kiropraktor. Den dundrende hodepinen som satt dypt slapp endelig taket etter noen runder hos kiropraktor igjen, har prøvd å senke skuldrene igjen og være rolig, det er egentlig det minste problemet å være rolig når man ikke eier energi. Nå er jeg mildt sagt drit lei av å føle meg som en tung potetsekk. Har vært hos legen å tatt prøver, som jeg håper jeg får svar på imorgen. Om prøvesvarene mine er fine, så har jeg vel møtt veggen da, og det har gjort meg litt vondt, men det vondeste er kanskje å ikke leve opp til forventingene alle har av hva du skal mestre og oppnå i løpet av en dag ? Ikke vet jeg, føler hodet mitt er fult med bomull om dagen.

Denne super cozy jakken fikk jeg i posten forrige uke – den er kjøpt hos Nelly.com. Gleder meg til det blir litt mildere i været så jeg kan bruke denne. Brukte den på lørdag da det endelig var varmegrader.

I lomma på Silje & Farmen kjendis har vært høydepunkter på kassa denne uken ♡

Altså – jeg blir mer og mer skremt for hver gang jeg ser tilbake på bilder av barna – Herregud som de vokser å har blitt til små mini-mennesker ♡. Om det er noe som heter det.

I ettermiddag, mens jeg var innom butikken å skulle handle, før jeg hentet barna, så ringer Morten, for å fortelle at varmtvannstanken vår har takket for seg.. JAAA – akkurat dette vi trengte nå. Fader altså, har ikke 2019 allerede vært litt i overkant her hjemme nå ? For å si det sånn så burde resten av dette året gå rimelig knirkefritt for vi har allerede fått i poser og sekk når det gjelder uflaks for en stund. Anyways, vi har tilbragt ettermiddagen hos Mamma og Pappa, da det er særdeles praktisk å ha ett toalett, en vask osv tilgjengelig. Vi er hjemme igjen nå, hele huset sover. Kl 14:00 i morgen kommer rørlegger med ny varmtvannstank, å den klokka får ikke gått fort nok nå.

 

Håper uansett dere får en fin uke ♡

Nå skal jeg ligge her å surfe litt til før jeg sovner. Elsker når alle bortsett fra meg har sovnet, for en ro ♡

GOD NATT 🌟
UKEN SOM GIKK #2

Avlastning i Sommerferien

Kjenner det sitter litt langt inne å skrive dette innlegget, men av erfaring så vet jeg det gjør oss godt å være åpne, og ærlige, og kanskje det kan hjelpe noen andre ?

Jeg kan jo fortelle litt i korte trekk hvordan jeg opplevde dette med åpenhet når Leon ble født. 

Fødselen, og timene på sykehuset hvor livet ble fullstendig snudd på hodet var fine, det er helt sant. Jeg hadde jo ventet på denne lille gutten i 9 måneder, jeg var ung, og visste selvfølgelig ikke hva jeg hadde i vente. Leon ble tatt med planlagt keisersnitt da han lå i seteleie, og jeg ikke ønsket å ta sjansen på vaginal fødsel, jeg var våken under hele inngrepet, og gledet meg veldig til å få se han, og få kose på han, men sånn ble det ikke med en gang, Leon pusta ikke, hadde navlestrengen rundt hodet, var blå, idet de tar han ut ringer de på en alarm, det kommer masse leger, og de løper avgårde med han, dette var veldig kaotisk for meg som låg på benken å skulle bli sydd sammen igjen, jeg hadde lyst til å løpe etter de for å se hva som var galt, på dette tidspunktet visste jeg ikke noenting, det eneste jeg kunne skimte når de løp forbi meg var en blå baby. Det føltes ut som en evighet idet jeg lå der å ble sydd, jeg spurte legene flere ganger «er alt bra med babyen?» Fikk til svar, gang på gang «han kommer snart», og det var da jeg skjønte noe var galt, men jeg hadde ingen aning om hva, og når man har mulighet til å ligge der å tenke så streifer jo de verste tankene hodet.

Når Leon kom tilbake, så stod legen med han i armen, og hadde tårer i øyekroken, og hadde litt vanskeligheter med å fortelle meg at han var født med 7 fingre, og at armene var litt deformerte, «er det det eneste?» sa jeg, og det var det, husker jeg svarte at det spiller ingen rolle hvor mange fingre han har, han er jo tilsynelatende frisk, og jeg vil bare amme og kose.

Fra den dagen har det vært mange situasjoner jeg ser tilbake på nå som heftige, men Leon & Mamsen har klart oss bra tross alt.

Jeg godtok fort at Leon hadde de manglene, og brydde meg ikke om det da han fungerte som han skulle, men andre sine reaksjoner husker jeg var de tunge. Flere bekjente jeg møtte når jeg var på butikken, med en nyfødt Leon i vogna, titta ikke opp i vognen engang, fordi de antagelig ikke visste hva de skulle si, jeg så de ble annerledes og oppførte seg rart når de møtte meg, jeg tror de ikke visste hva de skulle si, de var redd for å såre meg med ord, og ja, det har skjedd mange ganger, i babytiden og småbarnsperioden til Leon så holdt jeg kortene tett til brystet, delte ikke så mye om den nye hverdagen min, og dette skaper som vi alle vet mye nysgjerrighet og mye snakk, og ofte når sånne ting snakkes om rundt en kaffe så blir det mye negativt, og mye spekulasjoner. Det er stygt, og det sårer når disse samtalene kommer meg for øret, for det gjør de alltid.

Men, etter Leon ble større, etter jeg har stått med beina planta i dette systemet, og hverdagen, etter huden min har blitt tykk, etter jeg har lært meg å takle alle de tunge periodene som mamma til ett barn med spesielle behov så har jeg lært at å være åpen, dele mye fra hverdagen vår, og være ærlige om hva som skjer rundt oss, så blir vi møtt på en helt annerledes måte. Jeg er ikke redd for å ta med meg Leon ut på butikken lenger, for møter vi noen vi kjenner så er alt så naturlig, alle kjenner Leon litt, han koser og viser glede med å se alle rundt seg (stort sett), og alle vet at de kan spørre meg om det er noe de lurer på rundt han, og jeg svarer med glede.

Leon skal vokse opp her, og det er en stor fordel for han at folk vet hvem han er , og kjenner litt til han, og jeg håper at dette med tiden vil spare han for mange blikk og vonde spørsmål.

Men, til kjernen i innlegget, avlastning i sommerferie.. Leon har vært på avlastning annenhver helg og en natt i uka siden Lotte ble født, det var ett stort nederlag for meg, og det har tatt tid å slippe kontrollen, og faktisk fortelle at, «Ja, jeg har avlastning».

Nå er dette en helt naturlig del av hverdagen vår, på Tirsdager når Leon overnatter borte, så er det lørdag her for Lotte, da kan vi gjøre alt hun vil, uten å ta hensyn til noen andre, og det er ingenting som begrenser seg, herlig for Lotte å ha en dag i uka hvor vi kan være med henne på det hun ønsker. Leon har alltid hatt ferie hjemme sammen med oss på sommeren, men i år så vi blitt enige om at han skal ha en uke ferie i avlastningsboligen, etter å hatt ferie med oss noen uker. Leon koser seg som bare det, og de planlegger aktiviteter som er tilpasset han når han er der, jeg vet dette er bare kos for han, men jeg har aldri vært borte fra han mer enn en helg, og til tider synes jeg det er lenge, men jeg får lov til å reise innom å hilse på, og kan når som helst avbryte denne ferien, men vi har Lotte også, og det er en del ting hun har lyst til som Leon ikke vil trives med å være med på, så da får vi muligheten til å lage gode ferieminner for henne også.

Grunnen til at jeg skriver dette er jo for at jeg føler veldig på det selv, skulle til tider ønske jeg ikke hadde så mye samvittighet, for den spiser meg bare opp, men jeg må ta hensyn til de andre her også, og jeg trenger sikkert å få ett realt pust i bakken selv.

Ærlighet varer lengst er det noe som heter, og det vet vi alle. 

Avlastning i Sommerferien