Siden sist

Siden sist jeg blogget, som forøvrig er skammelig lenge siden så har vi vært syke. Rette tiden for det nå ? Jeg går fortsatt på antibiotika, mens Lotte hoster fortsatt men allmenntilstanden er fin, legen har friskmeldt henne, så hun har vært i barnehagen igjen denne uken. 

Lotte har jo blitt turn jente, som noen av dere kanskje har fått med seg, RG Perler, det er stas for både liten og stor. Lotte gledet seg i mange måneder i forkant av oppstart, og det var julekveld og bursdag på samme tid da vi reiste på første samling. Lotte er både høylytt og veldig skravlete i trygge omgivelser, mens når vi kom inn i treningshallen hvor turninga skulle være så var det mange både voksne og barn hun aldri hadde sett, og det hele ble nok veldig overveldende for henne, det kan jeg forstå, vi har vært på alle 3 treningene, med variabel deltakelse, Lotte har sittet endel på fanget på sidelinjen, hun synes fortsatt det er litt skummelt med alle hun ikke kjenner, men på forrige trening deltok hun halve timen, det er fremgang og jeg gleder meg så til hun blir trygg på alle der, så hun kan utfolde seg og blomstre. Og ikke minst føle mestring. Jeg blir så imponert og stolt, for hun får jammen med seg mye på sidelinjen, og når vi kommer hjem fra trening er det fult turn-show i stua. 

Siden vi da har blitt potetbønder har helgen bestått av potet opptaking.

Nå skal vel ikke jeg skryte på meg å ha være den som har tatt opp mest potet, for jeg har hatt helgejobbing utenom, så jeg har bistått etter endt skift i hjemmetjenesten, og det var like greit det ble sånn, for ryggen min er ikke laget for den slags arbeid, men det var gøy, ja du leste riktig, det var artig, og siden vi var så heldige å få så god hjelp fra familie og venner så var det sosialt også, barna var også med. Poteten er nå opp fra jorda, og vi har kjelleren full med potet, så er det noen som ønsker det så bare si ifra 😂

Ellers har Leon begynt å være litt på skolen, han er ikke på skolen en hel dag som andre barn, og det er heller ikke meningen nå, men han er det for å få positive opplevelser, for å være en del av klassen og fellesskapet, også tar vi ett steg av gangen.

Leon blir fulgt av vernepleier/assistenter opp på skolen, og skulle det være en dårlig dag å han viser misnøye med å være der så drar de tilbake til basen han har i hverdagen, hittil har det fungert veldig bra, vi har bare hatt en efta, bank i bordet, som Leon var litt utkjørt og overstimulert, hvor det resulterte i en del selvskading, ellers har det ikke gjort noe negativt utslag på resten av dagen, og det er vi veldig glade for.

Dette er ett prosjekt evalueres kontinuerlig nå, og det gjør meg som mamma tryggere, når jeg vet at det ikke er så vanskelig å snu situasjonen om det viser seg å bli håpløst å være på besøk på skolen igjen.

Vi må jo også være ekstremt heldige, jeg har tenkt på det mye nå i det siste.

Leon begynte jo i barnehagen rett før han fylte 3 år, og kom på en så flott avdeling, og disse barna han da ble kjent med i barnehagen, og flere til når han startet i 1.klasse, FOR EN GJENG, hjertevarme og omtenksomme små barn, og det er ikke en selvfølge.

Vi må jo ha vært så heldige med å blitt plassert sammen med disse, og jeg håper og tror at disse andre barna som har fått lov å være sammen med Leon, som har lært seg han å kjenne, lært seg å se en annerledes gutt, en annerledes hverdag og en annerledes måte å møte verden på, at det også gir de noe, at det kan være en positiv last å ta med seg videre her i livet.

Det er så viktig.

Når jeg allerede er inne på tema, så kan jeg jo ta Lotte som er ett prakt eksempel uten like. Leon, han som person og alt som hører til rundt han som er så annerledes i forhold til rundt henne.

Lotte har jo vokst opp med dette, og for henne har det jo heller aldri vært annerledes, akkurat som det er for meg, men Lotte omgåes andre barn på Leon sin alder, så hun ser også disse forskjellene, men stiller aldri spørsmål rundt det, jeg har undret over dette noen ganger.

Hvorfor spør hun ikke ?

Og det vet jeg ikke, men det er vel en selvfølge.

Lotte kjenner Leon så godt, og er så flink til å lese han og hans kroppsspråk, hun er bare 4 år, men jeg ser og vet hun kommer til å bli ett flott medmenneske, og jeg håper/tror aldri Lotte kommer til å være ett barn som vil reagere på at noen rundt henne er annerledes eller trenger spesiell hjelp.

Det er flott å se.

Og Leon er heldig som fikk nettopp henne som Lillesøster, som er så flink til å hjelpe og leke med han.

Lotte har sagt til meg mange ganger at hun er storesøster for Leon, og det gir hun seg ikke på uansett om jeg prøver å forklare, men på en måte så er hun jo det, hun er jo en storesøster som hjelper og veileder.

Blir varm i hjertet av dette og disse to <3

For ett bånd.

Også må jeg tilføye at vi er ferdige med soverommet vårt (med unntak av ei lampe og to stikkontakter), og Leon har fått på plass resten av møblene på rommet sitt, men dette tar jeg i ett nytt innlegg senere.

Jeg kom hjem fra kveldsvakt for en liten stund siden, finnes ikke trøtt, det er deilig å vite at jeg har fri imorgen om ikke annet, Morten ligger ved min side å drar tømmer herifra å til verdens ende, så frem til han er ferdig med det så må jeg finne meg noe hjernedød underholdning å titte på – Noen som har tips til noe bra serier ?

God Natt alle fine 🌟

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *